Category Archives: Til ettertanke

Hvorfor er UNICEF-partnere mest lønnsomme?

I dag har Tom Colbjørnsen en kronikk i Dagens Næringsliv under tittelen «Lønnsomhetsparadokset». Han hevder at de mest lønnsomme bedriftene ikke er de samme som jakter mest intens etter profitt. Lønnsomhet er et mål som nås best ved ikke å være for opptatt av det, skriver han og henviser til den engelske journalisten og forfatteren John Key som har skrevet en bok om hvordan man best når sine mål indirekte.

Fredag skrev jeg i bloggen om Europas to beste fotballag, Manchester United og Barcelona. Begge er UNICEF-partnere.  Jeg spurte i bloggen om de er best fordi de er UNICEF-partnere, eller om det er de beste som er UNICEF-partnere. Mitt poeng er at Manchester United og Barcelona er de beste fotballagene fordi de fokuserer på mer enn bare å score mål.

Tom Colbjørnsens kronikk er generelt interessant i sitt oppgjør med gammeldags BI-tenkning rundt aksjonærverdi og ensidig fokus på overskuddsgenerering. Men spesielt interessant er det at artikkelen ledsages av et bilde av Bjørn Kjos og Petter Stordalen. To suksessrike gründere som i følge Kolbjørnsen skaper assosiasjoner til det såkalte lønnsomhetsparadokset. .. der ledelsen og bedriftskulturen er rettet inn mot å skape størst mulig verdi for kunder, ansatte og samfunnet forøvrig.

Og hvorfor er det spesielt interessant at artikkelen ledsages av bilde av nettopp disse to? Jo, fordi både Kjos og Stordalen er eiere av selskaper som er UNICEF-partnere!

Det kan jo være tilfeldig at nettopp disse er UNICEF-partnere, men det er neppe tilfeldig at de har engasjert seg utover sin kjernevirksomhet og ønsker å bidra til noe mer enn bare egen profitt. At det i tillegg gjør de ansatte stolte, er på lang sikt heller ikke ulønnsomt. «Finansielle mål trengs for at økonomiske hensyn skal bli tilstrekkelig ivaretatt, skriver Colbjørnsen. Lønnsomhetsparadoksets verdi ligger i å vise at det er uheldig å la slik styring få dominere for mye.»

Colbjørnsen underbygger mitt poeng fra fredag. Man blir ikke best og lykkes ikke mest hvis man bare er opptatt av å score mål eller å tjene penger. De som vinner på banen, i næringslivet og ellers i livet, er  dem som evner å ha visjoner og verdier som drivkrefter. 

Her ligger også nok et paradoks, for hvis man gjør disse tingene, skape størst mulig verdi for kunder, ansatte og samfunnet forøvrig, med den baktanken at man skal maksimere sin profitt og overskudd, hva blir det da? Nei, da blir det  ikke nødvendigvis så vellykket. Det må være genuint og ekte. Men det kan likevel være klokt og lønnsomt.

I morgen er min siste dag i UNICEF Norge. Nå tar jeg fatt på en karriere som rådgiver innenfor samfunnsansvar – et tema som har opptatt meg i alle mine år i UNICEF. Når noen spør om jeg nå skal gjøre noe helt annet, svarer jeg at nei, det skal jeg ikke. jeg vil fremdeles jobbe for en bedre verden, men fra et annet perspektiv og en annen vinkel.

Alle kan nemlig gjøre sitt til å gjøre verden litt bedre og det kan dessuten vise seg å være lønnsomt!

Reklamer

1 kommentar

Filed under Givere, Til ettertanke

Hvorfor er Manchester United og FCBarcelona best?

I helgen er det duket for et kjempeoppgjør mellom Europas to beste fotballklubber. Begge er UNICEF-partnere.

Tilfeldig?

Neppe!

Barcelona møter Manchster United - begge UNICEF partnere Foto: VG

Jeg sitter og funderer på om de har blitt Europas beste fotballklubber fordi de støtter UNICEF, eller er det sånn at det er naturlig for Europas beste klubber å støtte UNICEF? Hva har UNICEF med saken å gjøre, tenker du kanskje? De er Europas beste klubber, ganske enkelt fordi de spiller best fotball, selvsagt.

Men hvorfor er det slik at det er akkurat disse som er best?

Jeg er ingen fotballekspert og skal ikke late som jeg er det heller.  Men faktum er at akkurat disse to klubbene er de eneste store Europeiske klubbene som har et langt, bredt og dypt samarbeid med UNICEF.

Kan suksess, ikke bare på banen, men i næringslivet og i livet for øvrig,  ha noe med verdier å gjøre? Ja, det tror jeg. Jeg tror nemlig at dette ikke er tilfeldig. De er ikke Europas beste klubber fordi de er UNICEF-partnere (og dermed for eksempel oppnår fordeler fra dommerne som ble hevdet fra Real Madrid for en tid tilbake), men fordi de er mer enn et fotballlag.

De er seg sitt ansvar bevisst og ønsker å gjøre mer enn bare å spille god fotball og vinne. De ønsker å bygge flere verdier inn i laget og i sine spillere enn bare det å score mål.

Alex Fergusson uttrykker i forbindelse med finalen i Champions league følgende:

”Vi har alle enorm respekt for hverandres prestasjoner som ledere og som lag, men på lørdag finner du ikke to større rivaler. På banen vil vi konkurrere om å vinne i denne tøffe konkurranse. Men utenfor banen står vi forent i en felles sak – vårt ansvar for å hjelpe de mest vanskeligstilte og de barna det er vanskeligst å nå, gjennom vårt partnerskap med UNICEF. 

Det er ingen hemmelighet at vår tro på dyrke de unge og hjelpe dem å realisere sitt sportslige potensial er kjernen til begge våre klubber. Men denne troen er ikke bare begrenset til våre lag. Som klubber med globale fan, anerkjenner vi det viktige ansvaret vi alle har for barn ikke bare i Storbritannia og Spania, men over hele verden. Uansett hvor du er født, har barn rett til å få oppfylt sine drømmer.”

Jeg tror det blir god fotball av sånt. Jeg tror det blir gode resultater av ledere som tør å tenke større enn seg selv, se sitt ansvar i et større perspektiv. Noen hevder at slike initiativ, det å ta samfunnsansvar, kan stå i veien for å skape resultater og lønnsomhet. Jeg er overbevist om at det er feil. Det er omvent. Det er slikt som skaper ekstraordinære resultater og ekstraordinære helter. Manchester United og Barcelona er bevis godt nok!

Fremdeles i tvil? Aftenposten kårer Messi til den beste spilleren. Han er UNICEF-ambassadør. Akkurat som vår egen Ole Gunnar Solskjær.

Say no more.

2 kommentarer

Filed under Litt av hvert, Til ettertanke

Lykkelig brud?

I dag har 2 milliarder mennesker fulgt med på bryllupet i Westminster Abbey. De fikk hverandre og halve kongerike. Og var hun ikke vakker, Kate? Alt er fryd og gammen.

Lykkelig brudepar

Lykkelig brudepar

Jeg føler meg som en liten gledesdreper når jeg setter meg ned i anledning dagen og blogger om de bryllupene som ikke er så mye omtalt og hvor gleden i hvert fall ikke er på brudens side. Jeg tenker på barnebruder.

Her er litt tragisk statistikk fra UNICEF:

36 prosent av kvinner i alderen 20-24 gift eller samboere før de nådde 18 år.

Hvert år føder 14 millioner unge jenter mellom 15 og 19 barn. Jenter i denne aldersgruppen har dobbelt så høy sannsynlig for å dø under graviditet eller barnefødsler som kvinner i 20-årene.

Barneekteskap er mest vanlig i Afrika sør for Sahara og Sør-Asia. I Niger forteller 77 prosent av kvinner i alderen 20 – til 24-år at de var gift før fylte 18 år. I Bangladesh var tilsvarende tall 65 prosent.

Dette er i strid med menneskerettighetene:

MENNESKERETTIGHETENE sier:

  • Retten til fri og fullt samtykke i ekteskap er anerkjent i FNs Verdenserklæringen omMenneskerettighetene (1948) med anerkjennelsen av at samtykke ikke kan anses å være «fri og fullt» når en av de involverte partene er ikke tilstrekkelig moden til å ta en avgjørelse om en livspartner.
  • FNs Kvinnekonvensjon (1979) sier at forlovelse og ekteskap av et barn ikke er juridisk lovlig og at alle nødvendige tiltak, deriblant lovgivning, skal iverksettes for å fastsette en minstealder for ekteskap.
  • Komiteen for avskaffelse av diskriminering mot kvinner anbefaler denne alderen til å være 18.

Når du støtter UNICEF, hjelper du oss å kjempe for at alle jenter i fremtiden skal kunne smile like bredt som Kate når hun gifter seg.

1 kommentar

Filed under Om UNICEF, Til ettertanke

Den Ene – Wenche Foss

Når Wenche Foss i dag bisettes, er det et sjeldent menneske som minnes. Mye er og vil bli sagt om alle hennes talenter og bidrag. Jeg har lyst til å hedre henne som DEN ENE hun var.

Wenche Foss Bilde: vg

Wenche Foss Bilde: VG

Hun må jo ha vært et usedvanlig travelt menneske, med alt sitt engasjement og sine aktiviteter, men likevel har hun hatt en sjelden evne til å stille opp og være «den ene», ikke bare for de nærmeste, men for ganske mange hun møtte på sin vei. Det dukker stadig opp historier om folk som hun har vært ”den ene” for, blant annet flere psykisk utviklingshemmede.

Jeg hørte en historie fra en kollega som fortalte om en venninne som har en søster som er utviklingshemmet. Hun traff Wenche Foss ved en tilstelning, og i alle år senere husket Wenche bursdagen hennes og de hadde også annen kontakt, og dette betød enormt mye for denne jenta. Er det ikke utrolig?? Jeg har lest mange lignende småhistorier de siste dagene.

Det er litt mye forlangt at alle skal være som Wenche Foss, men hun kan og bør være en inspirasjon for oss andre og minne oss på at det skal lite til å gjøre en forskjell for andre mennesker.

Det er det UNICEFs prosjekt Den Ene handler om. Med ”Du kan være Den Ene”, ønsker UNICEF Norge å gjøre voksne trygge på at de kan gjøre noe for barn uten at det blir sett på som ”å blande seg”. Vi skal ikke gå skolen, helsevesenet eller barnevernet i næringen, men skape et tilleggsengasjement til beste for barn. Forskning og erfaringer har vist at det ofte ikke skal mer enn én trygg voksenperson til for å skape en forandring i et barns liv. Derav ”Du kan være den ene”.

Vi ønsker oppmerksomhet, engasjement og involvering fra folk flest. Det kan være foreldre, voksne uten barn eller som har barn som har flyttet hjemmefra, besteforeldre, tanter, onkler, fritidsledere, naboer, bussjåfører, ansatte i kiosken, bensinstasjonen, butikken m.fl. Vi ønsker også at det skal være mulig å involvere og engasjere seg i frivillige organisasjoner.

Vår mål er å inspirere voksne til å handle på eget initiativ og bli den personen som gjør en forandring i et barns liv.

Kanskje bor det en Wenche Foss i deg også?

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Barndom i Norge, Til ettertanke

Snakk med barna om Japan

Når det skjer dramatiske ting i verden, som tsunamien i Japan, vil også våre barn her hjemme berøres. Alle aviser og nyhetssendinger er fylt med dramatiske bilder og fete overskrifter. Vi i UNICEF Norge får ofte spørsmål om hvordan man håndterer nyhetene i forhold til barn. Hva sier man, og hvordan sier man det best? Ingen er tjent med å lyve for barn, så nyhetene kan ikke avfeies, samtidig er det viktig å skape trygghet og redusere barnas frykt.

Derf or har vi i UNICEF Norge utviklet noen råd om hvordan du kan snakke med barna. Vi har i dag lagt dem ut på nettsiden vår også. Jeg synes de er så gode og nyttige at jeggjerne deler dem med dere herpå bloggen min.Vi tar gjerne i mot tilbakemedlinger i kommentarfeltet under:

Det er viktig at barn og unge får snakket ut om inntrykkene. I følge Barnekonvensjonen har barn rett til informasjon som hjelper dem å forstå verden de lever i.

Naturkatastrofen i Japan opptar i disse dager de fleste voksne, og ofte uttrykker vi – med barna til stede – redsel for konsekvensene av det som skjer. Mange barn opplever naturkatastrofer som skremmende, og blir ekstra bekymret når de ser og hører hva det gjør med oss voksne. Dessverre er det slik at mange barn ikke får utløp for spørsmål og redselen de føler. For barn er det ofte slik at fantasi overgår virkeligheten, og det er derfor viktig at voksne tar seg tid til å snakke med barna om det som skjer, og hva som gjøres for å hjelpe til.

Hvordan snakke med barna?

1. Gi barna tid til å snakke

2. Lytt til deres reaksjoner og følelser

3. Ta utgangspunkt i det barna er opptatt av

4. La barna selv bestemme hva de vil snakke om

5. Du trenger å ha svar på alle spørsmål – det er ok å fortelle barnet at vi ikke  vet

6. Gjør det tydelig for barnet at det er de voksne som har ansvaret for å sikre at barn og voksne får den nødhjelpen de har behov for

Noen barn spør veldig mye av seg selv, og gjør det enkelt for voksne å følge opp med gode og forklarende svar. Andre barn er mer tilbakeholdne og kan virke uinteresserte, men også disse barna kan ha behov for å snakke om vanskelige ting, og da må den voksne ta initiativet. En del voksne kan oppleve det som vanskelig å ta disse samtalene, men ofte er det ikke så mye som skal til for å forklare og berolige. Man kan for eksempel starte med å si:

”Jeg vet at mange barn blir bekymret  og redde når de ser og hører slike nyheter. En del blir bekymret for de som opplever det, og noen for om det også kan skje her i landet. Jeg vet ikke om det gjelder for deg, men det er i hvert fall viktig at du vet at det er mange som hjelper til i Japan nå, og at også innbyggerne har trent mye på hvordan de skal håndtere slike ting. Mange av de store organisasjonene også her i Norge, jobber for å gi dem det utstyret de trenger for å klare seg”.

På den måten får du gitt viktig og nødvendig informasjon, samtidig som du skaper mulighet for barnet til å stille oppfølgingsspørsmål.

Lykke til og som sagt, kommentarer og andre tips motytas gjerne!

1 kommentar

Filed under Barndom i Norge, Til ettertanke, UNICEF i katastrofer

Et trist paradoks – flest fattige i middels rike land

72% av verdens fattigste lever i dag i middels rike land. For 20 år siden bodde 93% i lavinntektsland. Dette skriver Tor Aksel Bolle i en interessant artikkel i Bistandsaktuelt i dag. Det er ikke de fattige som har flyttet på seg, men mange land som tidligere var blant verdens fattigste, har nå klatret på inntektsstigen – uten at landenes rikdom har kommet alle innbyggerne til gode i like stor grad.

Indias jenter er spesielt sårbare

Fattige, indiske jenter er spesielt sårbare

India og Kina er gigantiske land som har hatt en eventyrlig økonomisk vekst de siste årene. Men det er ikke bare disse landene som er årsaken til at så mange fattige bor i middels rike land . Hele 27 land har tatt steget over i denne kategorien. Her befinner også land som Nigeria, Pakistan og Indonesia  seg.

Bolle viser til en internasjonal rapport skrevet av forskeren og forfatteren Andy Sumner.  Et viktig poeng i rapporten er at selv om landene har hatt sterk økonomisk vekst og eventyrlig velstandsutvikling for noen, er de fattige i middelinntektsland ofte like fanget i sin fattigdom som  fattige som lever i svært fattige land. Det er altså ingen automatikk i at velstandsutvikling for et land og økende middelklasse, automatisk fører til at ”det drypper på klokkeren” og at de fattigste løftes ut av sin desperate situasjon.

Sumner hevder at ”Fattigdom i økende grad er i ferd med å endre seg fra å være et spørsmål om fordeling mellom land til å bli et spørsmål om fordeling internt i land”. Det betyr at vi må tenke annerledes om utvikling og om hvordan bistand bør innrettes mener Sumner.  Han hevder for øvrig h at det må legges økt vekt på rettigheter og fordeling. Givere bør i økende grad styrke krefter som bidrar til sosiale, økonomiske og politiske endringer i land med mange fattige.

I går holdt jeg et kurs her i UNICEF Norge om hvordan UNICEF jobber ute i verden. For alle som deltok på dette, vil de kjenne igjen budskapet om at dette i økende grad er måten UNICEF innretter vårt arbeid på. Vi bruker mer og mer krefter på ”advocacy” nettopp for å endre budsjettprioriteringer, sørge for gode lover og retningslinjer som ivaretar barns rettigheter og behov. Bare ved å påvirke myndigheter til god politikk kan vi virkelig bidra til at alle barns rettigheter nås. Det nytter ikke bare å hjelpe ett og ett barn, man må påvirke systemene og politikken også.

For oss i UNICEF betyr det at vi gjennom vårt arbeid utvikler programmer som kan løse problemene, at vi viser frem og dokumenterer løsningene, at vi ”lobber” for løsninger og endringer hos beslutningstakere  og overbeviser om at andre bør ta tak i dette og skalere opp. På den måten kan 1 krone bli til 100, og i stedet for at ett barn fikk hjelp, ble det til slutt en bedring for alle.

Jeg fikk spørsmålet om ”hva med India?” i går fra en av våre ansatte. Det er et godt spørsmål og ikke et enkelt svar. Men det finnes ingen annen god løsning enn at myndighetene selv ser at alle deres innbyggere har  rettigheter, og at de må ta et skikkelig tak i fordelingen av den nyvunnede rikdommen. Det viser også Sumner tydelig i sin rapport.

Vår oppgave er å bidra til at myndighetene ikke glemmer dette!

Legg igjen en kommentar

Filed under Til ettertanke, UNICEFs arbeid

En dag verdt å markere!

8. mars 2000 uttalte jeg meg for første gang på vegne av UNICEF. Jeg hadde begynt i ny jobb 5. Mars. På skrivebordet mitt første arbeidsdag kom det inn en melding fra UNICEF i New York, om at organisasjonen ville bruke kvinnedagen til å sette fokus på alle de millioner jenter og kvinner som mangler i verden.

De mangler fordi de enten blir abortert bort, drept som nyfødte, drept indirekte

jenter diskrimineres i store deler av verden

fordi de ikke blir tatt til lege (det skjer oftere med jenter enn gutter!), fordi de blir drept i æresdrap eller fordi svigerfamilien ikke var fornøyd med medgiften, og så videre. Jeg var stolt over at UNICEF valgte kvinnedagen til å markere noe så viktig!

I går så  jeg en kar på twitter som lurte på hva man hadde å sloss for på i anledning Kvinnedagen(!). Mye, spør du meg! Vi har seire som må forsvares og vi har mer å sloss for her hjemme også. Men særlig mener jeg det er en kamp å ta for våre medsøstre fra andre land og kulturer, enten de er bosatt i Norge eller om de bor i sine   hjemland.

Kvinners situasjon i store deler av verden er begredelig. Vi leser om overgrep og grusom diskriminering nesten hver dag. Vi kan ikke slå oss til ro med at jenter og kvinner behandles så forferdelig:

  • For eksempel abortering av jentefostre. For en stund siden skrev jeg en blogg om dette. Hvert år velges millioner av jenter bort i mors liv. Hva slags verden er det?
  • Eller små jenter som giftes bort eller utnyttes seksuelt – slik at voksne og av og til gamle menn, skal ha glede av dem. Hva slags verden er det?
  • Eller jenter som dømmes til døden og steines til døde fordi de har blitt voldtatt, som 13 åringen vi leste om fra Pakistan nylig. Hva slags verden er det?
  • Eller kjønnslemlestelse som rammer millioner av jenter hvert år – en tradisjon som først og fremst har som hensikt å kontrollere kvinners seksualliv. Hva slags verden er det?
  • Eller unge kvinner som ikke lenger behager mannen eller svigerfamilien sin og drepes eller vannsires med syre slik at de ikke lenger har noen fremtid. Hva slags verden er det?
  • Eller gravide, hiv-positive kvinner som kommer hjem og forteller sin ektefelle at de er positive og opplever å bli banket opp og kastet på dør, uten at mannen engang reflekterer over om det kanskje var han som var smittekilden, men tvert i mot tar seg en ny, ung kvinne som han kan smitte. Hva slags verden er det?

Jeg kunne fortsatt å ramse opp overgrep og diskriminering. De skjer hele tiden over store deler av verden. Og årsaken er at man tilhører feil kjønn. Eller det ”svake kjønn”.

Folkens, jeg kan love dere at vi fremdeles har noe å kjempe for og tar dikterens ord i min munn; Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.

Stå opp alle verdens kvinner – for hverandre i solidaritet og søsterskap. Vi kan ikke finne oss i at mange millioner fremdeles blir behandlet som annenrangs borgere man ikke regner med! Men kamp for kvinners rettigheter er ikke bare en kamp for kvinner, men en kamp for alle. Det handler om menneskeverd!

Jeg ønsker ikke å leve i en verden der jenter og kvinner blir behandlet så dårlig. Det har vært mye av drivkraften for meg i mitt arbeid i UNICEF de siste 11 årene. Vi har jobbet med jenters utdanning, mot kjønnslemlestelse, for at kvinner skal få bedre helsetilbud og kjempet mot hiv/aids.

8. mars 2000 tok Dagsrevyen saken og ga den god omtale. Men en god sak kan kanskje ikke gjentas for ofte?

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Litt av hvert, Til ettertanke