Tag Archives: barnevernet

På audiens hos selveste Kongen

Vi har vært på audiens hos Hans Majestet Kong Harald. Det var veldig stas!

Bakgrunnen var at Kong Harald i sin Nyttårstale nevnte hvor viktig Den Ene er, hvor mange barn som har det vanskelig og oppfordret alle til å se muligheten for å være Den Ene. Dette syntes vi i UNICEF Norge var helt fantastisk inspirerende og utrolig flott, så vi spurte om å få et intervju med Kongen. Det fikk vi ikke, men vi fikk audiens i stedet.

Kong Harals Foto: slottet

Kong Harald Foto: slottet

Mandag 11. april var kommunikasjonssjef Anita Daae, prosjektleder Kristin Oudmayer og jeg på Slottet. Det ble et hyggelig møte med en varm og engasjert monark. Vi fortalte om bakgrunnen for prosjektet, hva vi har gjort og om våre erfaringer så langt. Kongen lurte på hvilke planer vi hadde fremover og vi fortalte ivrig om hvordan konseptet nå skal tilbys foreldremøter i skoler og barnehager og at norsk idrett jobber med å inkludere budskapet i sin opplæring av frivillige og trenere.

HM Kongen har ved flere anledninger slått et slag for sårbare og utsatte barn. Vi husker alle hans engasjement for bekjempelse av vold mot barn. Dermed snakket om hvor viktig det sivile barnevernet, altså deg og meg, kan være for å gripe inn og forebygge vanskelige opplevelser for barn.

Om man er for eller i mot monarkiet, er vi uansett heldige i Norge som har en monark som er genuint opptatt av de svake og vet å bruke sin posisjon til å slå et slag for dem – så ofte han kan!

Tusen takk for et flott møte!

Jeg gjentar Kongens appell fra nyttårstalen. Vi kan alle være den ene!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Barndom i Norge, Litt av hvert

Moralsk plikt til å varsle

I dag har jeg vært på TV2 Nyhetskanalen og fortalt at UNICEF synes det er uakseptabelt at Fremskrittspartiet ikke meldte fra til politiet om overgrepsmistanken mot tidligere ordførerkandidat i Stavanger, Trond Birkedal.

Det kan ikke være slik at barn og unge selv må ta ansvar for å melde fra om overgrep. Det blir komplisert og uheldig at FrP skaper uklarhet om dette. I stedet trenger vi en klar beskjed om at når barn utsettes for noe, må vi ta ansvar og si fra. Det gjelder både ved mistanke om seksuelle overgrep, omsorgssvikt og ellers når vi ser at barn rundt oss ikke har det bra.

Det er tydelig at de juridiske sidene av denne saken er ikke helt klare. Jusprofessor Carl August Fleischer sier til Dagbladet at plikten til å varsle ble innskjerpet i fjor til å gjelde også ved tilfeller av seksuelle handlinger mot barn under 16 år og at FrP kan ha brutt loven ved å unnlate å varsle om mulige overgrep mot 15-åringen. Straffeekspert Jo Stigen mener på sin side at partiet ikke hadde noen rettslig forpliktelse til å anmelde forholdet.

Det er mulig at FrP juridisk sett kan slippe unna i denne saken, men den moralske plikten til å si fra må veie mye tyngre i en sak som denne. Jeg håper at FrP vil ta selvkritikk og innse at partiet hadde en moralsk plikt til å si fra hvis det var sånn at det forelå mistanker om seksuelle overgrep mot en mindreårig. Ellers kan signaleffekten av FrPs håndtering mildest talt være uheldig.

Det bør sitte i ryggmargen på oss alle at vi har et moralsk ansvar for å se barn rundt oss og gripe inn dersom vi mistenker at de ikke har det bra.

Legg igjen en kommentar

Filed under Barndom i Norge

Den brutale sannheten

De siste ukene har oppslag i media om barn som er utsatt for grov vold eller omsorgsvikt i hjemmene og et barnevern som har sviktet rystet Norge. Det er grunn til dyp bekymring over den manglende oppfølgingen og prioritering av sårbare barn i Norge.


Den brutale sannheten er at altfor mange barn i vårt land har en grusom hverdag med seksuelle overgrep, rus, vold eller annen omsorgssvikt i hjemmet. Deres skjebne er helt avhengig av at de tatt på alvor og beskyttet – men først og fremst av at de blir oppdaget.

Barnevernet er ingen oppsøkende tjeneste som på egen hånd kan fange opp sårbare barn. Systemet er basert på meldinger fra helsevesen, barnehage, skole, private og barn selv. Det private initiativ og varslinger til barnevernet er dermed helt avgjørende for å fange opp barn som opplever overgrep. Når ikke varslingsmekanismene fungerer, blir barn gjort helt rettsløse. Dersom ingen griper inn og taler deres sak, kan barn tortureres og mishandles i den private sfære bak lukkede dører, uten noen som helst mulighet til å få hjelp eller å beskytte seg. Det er vanskelig å tenke seg andre grupper i samfunnet som er like forsvarsløse og dermed ender opp til de grader uten rettsvern.

Antall bekymringsmeldinger til barnevernet økte med 9 prosent fra 2008 til 2009. Nesten 18 prosent av meldingene henlegges uten undersøkelse (Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet). Barnekonvensjonen, som er del av norsk lov, sier at ”det er Statens ansvar å beskytte barnet mot fysisk eller psykisk mishandling, forsømmelse eller utnyttelse fra foreldre og andre omsorgspersoner”. Det er med andre ord Statens ansvar å sikre at systemene fungerer slik at de som varsler og bryr seg blir hørt før det er for sent, og at den enkelte sak følges opp slik at barn blir beskyttet.

Det er altså en forutsetning at det offentlige apparatet fungerer og at det gripes inn aktivt. Det vi ser i dag er en systemsvikt som går utover barnet. Det er for lite dialog mellom ulike etater og funksjoner, slik at barn som burde vært fanget opp, sett og agert i forhold til, ikke får hjelp. Det er dessuten et økende ressursproblem i det offentlige barnevernet. I det kommunale barnevernet, det som skal agere på bekymringsmeldinger, jobbe forebyggende og gripe inn i den enkelte sak, gjør hver enkelt medarbeider en beundingsverdig jobb, men systemet har blitt hengende etter. Dette bekymrer oss i UNICEF. Her må det tas grep;  bedre koordinering og mer ressurser.

Svikten i det offentlige hjelpeapparatet, truer det engasjementet vi som voksne må ha i forhold til barn – et engasjement som er helt nødvendig for å oppdage sårbare barn. ”Det handler om å komme for sent så tidlig som mulig” (Frid Hansen,  Borgerstadklinikken, Blå Kors). Enkeltmennesker må vite at de har systemet i ryggen når deres eget engasjement ikke er nok. For å tørre å bry seg må man vite at det er et velfungerende system som kan fange opp de barna som har det ekstra tøft. Det er avgjørende at vi ikke sliter ut tilliten til barnevernet. Mistillit kan få katastrofale følger – at færre varsler og at færre tror de kan gjøre noe.

Forskning har dokumentert at jo tidligere barna får hjelp, jo større sjanse er det for at de klarer seg senere i livet. Det kan gå bra til tross for en forferdelig barndom, men det er betinget av at det gripes aktivt inn og at barnet får etablert kontakt med minst èn voksen som ser det og bryr seg. Gjennom prosjektet ”Du kan være den ene” arbeider UNICEF Norge for å styrke det private initiativ og inspirere voksne til å engasjere seg og ta et aktivt ansvar for barna i sitt nærmiljø. Erfaring og forskning viser et fellestrekk hos barn som har det vanskelig i oppveksten, men likevel klarer seg bra: De har hatt et positivt forhold til en omsorgsfull og kompetent voksen. De har hatt nettopp ”Den ene”.

Vi kan ikke akseptere at vi svikter barna som trenger hjelp i verdens rikeste land. Ekstra skremmende er det at svikten i det offentlige barnevernet, reduserer styrken i det ”sivile” barnevernet. Derfor er det avgjørende at myndighetene nå tar grep og styrker det lokale barnevernet. Det handler om prioriteringer. Hva kan være viktigere enn å beskytte og hjelpe barn som opplever grov omsorgssvikt?

3 kommentarer

Filed under Barndom i Norge, Til ettertanke

Bak lukkede dører, foran åpne øyne

Denne uken har vi igjen blitt minnet på hvor utrolig sårbare barn er for omsorgssvikt og manglende inngripen i den private sfære. Situasjonen de to små guttene fra Vestfold befant seg i gjennom flere år var totalt uakseptabel.  Aftenposten belyste både på torsdag og fredag igjen hvordan foreldre gis for mange sjangser og muligheter – på barnas bekostning. Barnevernet var koblet inn, men tiltakene var totalt uegnet i forhold til å beskytte barna viser undersøkelser som Fylkesmannen nå har gjort av saken. Det er totalt uakseptablet!

Nå har barne- og likestillingsminister Lysebakken i følge Aftenposten sagt at han vurderer «å gjøre barnevernloven om til en rettighetslov for barn. Det betyr at barn kan motta nødvendig hjelp fra det offentlige uten at foreldrene må godkjenne det, og at kommunene ikke kan skylde på at ressursene ikke strekker til ved manglende tiltak. I motsatt fall vil barna kunne gå til domstolene for å tvinge igjennom rettighetene sine». Det er på høy tid! Barnas rettigheter til en trygg oppvekst må styrkes, da må både lovgivning og barnevernsapparatet innrettes slik at det er mulig.

Staten og barnevernet har en svært viktig rolle for å beskytte barn. Men skal det offentlige barnevernet fungere, er vi også avhengig av å ha et sivilt barnevern. Barnepsykolog Magne Raundalen formulerte det slik i et innlegg i Dagbladet i fjor:  «Den dreier seg om samspillet mellom en sterk stat, en svekket familie og et barnevern som svikter. Det er ikke noen overraskelse at vi så ofte kan lese i avisen at barnevernet svikter i det å oppdage og hjelpe nasjonens barn når de blir mishandlet eller utsatt for alvorlig forsømmelse. Svaret på hvorfor barnevernet oppdager så få av de mest utsatte er kort og godt at barnevernet ikke er oppdagelsesreisende. Det er konstruert som et mottakersystem basert på meldinger fra andre oppdagere. De er avhengige av at vi hjelper til eller melder fra, du og jeg.»

Vi kan ikke og må ikke tåle å se eller frykte at barn kanskje forsømmes eller utsettes for overgrep uten å gjøre noe. Utrolig ofte skjer de helt utrolige overgrepene bak lukkede dører, foran åpne øyne. Privatlivets fred kommer foran barnas liv og helse. Historier som den Aftenposten forteller, kan jo også medføre at vi i enda større grad vil svikte barna, for hvis vår erfaring og oppfatning blir at det likevel ikke nytter, så kan vi jo vegre oss enda mer for å si i fra. Til dette er svaret, DET MÅ IKKE SKJE! Vi må fortsette å bry oss, vi må melde fra og vi må engasjere oss.

Den ene som bryr seg kan bety uenadelig mye for de barna som har det vanskelig. Ikke bare ved å si i fra, men også ved å vise at du bryr deg, være en god voksen for barnet. I all håpløsheten mange barn opplever, vil opplevelsen at det er noen der som ser meg og bekrefter min situasjon, kunne gjøre hele forskjellen. Selv om vi som enkeltpersoner ikke kan gå inn å orden opp i de underliggende årsaker og problemet, vil vår empati og det at vi bryr oss om og ser, kunne være av avgjørende betydning for barnet. Det finnes uendelig mange historier som viser dette.

La meg avslutte med en oppfordring om å se andre formulert sterkt og klart av filosof Henrik Syse her

1 kommentar

Filed under Barndom i Norge, Til ettertanke