Tag Archives: vold mot barn

På audiens hos selveste Kongen

Vi har vært på audiens hos Hans Majestet Kong Harald. Det var veldig stas!

Bakgrunnen var at Kong Harald i sin Nyttårstale nevnte hvor viktig Den Ene er, hvor mange barn som har det vanskelig og oppfordret alle til å se muligheten for å være Den Ene. Dette syntes vi i UNICEF Norge var helt fantastisk inspirerende og utrolig flott, så vi spurte om å få et intervju med Kongen. Det fikk vi ikke, men vi fikk audiens i stedet.

Kong Harals Foto: slottet

Kong Harald Foto: slottet

Mandag 11. april var kommunikasjonssjef Anita Daae, prosjektleder Kristin Oudmayer og jeg på Slottet. Det ble et hyggelig møte med en varm og engasjert monark. Vi fortalte om bakgrunnen for prosjektet, hva vi har gjort og om våre erfaringer så langt. Kongen lurte på hvilke planer vi hadde fremover og vi fortalte ivrig om hvordan konseptet nå skal tilbys foreldremøter i skoler og barnehager og at norsk idrett jobber med å inkludere budskapet i sin opplæring av frivillige og trenere.

HM Kongen har ved flere anledninger slått et slag for sårbare og utsatte barn. Vi husker alle hans engasjement for bekjempelse av vold mot barn. Dermed snakket om hvor viktig det sivile barnevernet, altså deg og meg, kan være for å gripe inn og forebygge vanskelige opplevelser for barn.

Om man er for eller i mot monarkiet, er vi uansett heldige i Norge som har en monark som er genuint opptatt av de svake og vet å bruke sin posisjon til å slå et slag for dem – så ofte han kan!

Tusen takk for et flott møte!

Jeg gjentar Kongens appell fra nyttårstalen. Vi kan alle være den ene!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Barndom i Norge, Litt av hvert

Når barn har opplevd det verste

Jeg har en stund tenkt på å gi kred til myndighetene, ikke minst Barneombudet og justisminister Storberget, for satsningen på Barnehus. Et veldig bra tiltak for å sikre helhetlig håndtering av barn som har opplevd seksuelle overgrep, vold eller vært vitne til vold i nære relasjoner.

Ukens A-magasin minnet meg på forsettet. Journalist Kristin Stoltenberg i A-magasinet har skrevet en god artikkel kalt «Et hus for det som gjør vondt». Norske myndigheter har de siste årene bygget opp i alt 7 barnehus, og 2. november åpner også Barnehuset i Stavanger. Dette er viktig satsning for å sikre at barn som er utsatt for overgrep og eller vold blir avhørt på riktig måte, får en god behandling av sin sak og ikke minst får adekvat (riktig) behandling av hjelpeapparatet både under saken og ikke minst i etterkant.

Leder ved barnehuset i Oslo, Astrid Johanne Pettersen, sier at hun føler at hun er med på å gjøre en forskjell for barna som kommer dit. Det tror jeg på! Forskjellen er enorm i forhold til hva barn i liknende situasjoner opplevde når de som avhørte ikke hadde spesiell kompetanse på barn og når avhørene i tillegg foregikk i vanlige, formelle settinger som politistasjoner eller i Tingretten med uniformerte politfolk.

Barn skal tas på alvor og deres opplevelse må lyttes til. Det er et stort fremskritt at avhør nå foregår slik at barnet blir hørt på i trygge omgivelser og på en slik måte at man gjennom åpne spørsmål kan få barnet til å fortelle sin historie.

Historiene om omsorgssvikt, overgrep og vold er smertefulle for barna, men også for voksne å høre på. Det er avgjørende at vår smerte ikke hindrer barnet i å bli hørt. Barnehusets profesjonelle medarbeidere sikrer dette. Jeg heier på Barnehusene og håper alle barn i Norge vi falle inn under et Barnehus. Det krever videre satsning.

Lykke til videre! Gratulerer med åpningen i Stavanger den 2. november!

 

Les mer på www.barnehuset.com

Bekymringsmeldinger ringes inn til Alarmtelefonen for barn og unge 116111 Døgnåpen. Alarmsentralen besvarer også SMS og e-post: alarm@116111.no

Her kan du finne mer informasjon om hjelpeapparatet

Legg igjen en kommentar

Filed under Barndom i Norge

Gutten alle så, men ingen hjalp

”Jeg tenker nok at du skjønner det sjøl” er tittelen på boken Jon Gangdal har skrevet om Christoffer og som ble lansert i dag. Det har gjort fryktelig vondt å følge saken i media, og nå å åpne boken. Christoffer ble bare åtte år.

Tenk så redd han må ha vært, og så alene han må ha følt seg! Christoffer var ikke usynlig, men han ble behandlet slik. Christoffer var den lille gutten som alle så, men ingen hjalp. Dette kan ikke skje igjen. Vi må alle ta et mye større ansvar for barn i nærmiljøet og handle når vi ser at noe ikke er som det burde. Det er nettopp derfor UNICEF Norge har tatt initiativ til prosjektet Den ene – det er altfor mange barn i Norge som ikke har det godt.

Hva kan du og jeg egentlig gjøre? Vi skal varsle – vi kan bry oss her og nå. Vi kan ikke tillate å beskytte oss selv med tanker som – det er ikke min sak, det er sikkert noen andre som gjør noe eller jeg tør ikke for jeg kan ta feil. Og vi kan mer enn som så.

Mitt spørsmål blir da: Tør du virkelig å la være?

Forskning har dokumentert at jo tidligere barna får hjelp, jo større sjanse er det for at de klarer seg senere i livet. Det kan gå bra til tross for en forferdelig barndom, men det er betinget av at det gripes aktivt inn og at barnet får etablert kontakt med minst èn voksen som ser det og bryr seg. Gjennom prosjektet ”Du kan være den ene” arbeider UNICEF Norge for å styrke det private initiativ og inspirere voksne til å engasjere seg og ta et aktivt ansvar for barna i sitt nærmiljø. Erfaring og forskning viser et fellestrekk hos barn som har det vanskelig i oppveksten, men likevel klarer seg bra: De har hatt et positivt forhold til en omsorgsfull og kompetent voksen. De har hatt nettopp ”Den ene”.

Kjære deg, sammen kan vi hjelpe barn som er i en lignende situasjon som Christoffer. For, sannheten er at det er altfor mange barn i Norge som akkurat nå utsettes for noen av grusomhetene han levde med. Les boken, og gå inn på www.denene.no. Der får du gode råd om når – og hvordan du skal handle når barn i dine omgivelser ikke har det som de burde.

Du har alltid to valg, du kan se bort, eller du kan velge å gjøre noe. Og la for all del tvilen komme barnet til gode, det motsatte kan bli så forferdelig galt.

Legg igjen en kommentar

Filed under Barndom i Norge, Til ettertanke

Den brutale sannheten

De siste ukene har oppslag i media om barn som er utsatt for grov vold eller omsorgsvikt i hjemmene og et barnevern som har sviktet rystet Norge. Det er grunn til dyp bekymring over den manglende oppfølgingen og prioritering av sårbare barn i Norge.


Den brutale sannheten er at altfor mange barn i vårt land har en grusom hverdag med seksuelle overgrep, rus, vold eller annen omsorgssvikt i hjemmet. Deres skjebne er helt avhengig av at de tatt på alvor og beskyttet – men først og fremst av at de blir oppdaget.

Barnevernet er ingen oppsøkende tjeneste som på egen hånd kan fange opp sårbare barn. Systemet er basert på meldinger fra helsevesen, barnehage, skole, private og barn selv. Det private initiativ og varslinger til barnevernet er dermed helt avgjørende for å fange opp barn som opplever overgrep. Når ikke varslingsmekanismene fungerer, blir barn gjort helt rettsløse. Dersom ingen griper inn og taler deres sak, kan barn tortureres og mishandles i den private sfære bak lukkede dører, uten noen som helst mulighet til å få hjelp eller å beskytte seg. Det er vanskelig å tenke seg andre grupper i samfunnet som er like forsvarsløse og dermed ender opp til de grader uten rettsvern.

Antall bekymringsmeldinger til barnevernet økte med 9 prosent fra 2008 til 2009. Nesten 18 prosent av meldingene henlegges uten undersøkelse (Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet). Barnekonvensjonen, som er del av norsk lov, sier at ”det er Statens ansvar å beskytte barnet mot fysisk eller psykisk mishandling, forsømmelse eller utnyttelse fra foreldre og andre omsorgspersoner”. Det er med andre ord Statens ansvar å sikre at systemene fungerer slik at de som varsler og bryr seg blir hørt før det er for sent, og at den enkelte sak følges opp slik at barn blir beskyttet.

Det er altså en forutsetning at det offentlige apparatet fungerer og at det gripes inn aktivt. Det vi ser i dag er en systemsvikt som går utover barnet. Det er for lite dialog mellom ulike etater og funksjoner, slik at barn som burde vært fanget opp, sett og agert i forhold til, ikke får hjelp. Det er dessuten et økende ressursproblem i det offentlige barnevernet. I det kommunale barnevernet, det som skal agere på bekymringsmeldinger, jobbe forebyggende og gripe inn i den enkelte sak, gjør hver enkelt medarbeider en beundingsverdig jobb, men systemet har blitt hengende etter. Dette bekymrer oss i UNICEF. Her må det tas grep;  bedre koordinering og mer ressurser.

Svikten i det offentlige hjelpeapparatet, truer det engasjementet vi som voksne må ha i forhold til barn – et engasjement som er helt nødvendig for å oppdage sårbare barn. ”Det handler om å komme for sent så tidlig som mulig” (Frid Hansen,  Borgerstadklinikken, Blå Kors). Enkeltmennesker må vite at de har systemet i ryggen når deres eget engasjement ikke er nok. For å tørre å bry seg må man vite at det er et velfungerende system som kan fange opp de barna som har det ekstra tøft. Det er avgjørende at vi ikke sliter ut tilliten til barnevernet. Mistillit kan få katastrofale følger – at færre varsler og at færre tror de kan gjøre noe.

Forskning har dokumentert at jo tidligere barna får hjelp, jo større sjanse er det for at de klarer seg senere i livet. Det kan gå bra til tross for en forferdelig barndom, men det er betinget av at det gripes aktivt inn og at barnet får etablert kontakt med minst èn voksen som ser det og bryr seg. Gjennom prosjektet ”Du kan være den ene” arbeider UNICEF Norge for å styrke det private initiativ og inspirere voksne til å engasjere seg og ta et aktivt ansvar for barna i sitt nærmiljø. Erfaring og forskning viser et fellestrekk hos barn som har det vanskelig i oppveksten, men likevel klarer seg bra: De har hatt et positivt forhold til en omsorgsfull og kompetent voksen. De har hatt nettopp ”Den ene”.

Vi kan ikke akseptere at vi svikter barna som trenger hjelp i verdens rikeste land. Ekstra skremmende er det at svikten i det offentlige barnevernet, reduserer styrken i det ”sivile” barnevernet. Derfor er det avgjørende at myndighetene nå tar grep og styrker det lokale barnevernet. Det handler om prioriteringer. Hva kan være viktigere enn å beskytte og hjelpe barn som opplever grov omsorgssvikt?

3 kommentarer

Filed under Barndom i Norge, Til ettertanke